Østkantgutten Johnny Solberg utvandret til USA, ble en av verdens beste boksere

På 1800- og 1900-tallet utvandret millioner av europeere til USA i jakten på eventyr og et bedre liv.

Den norske utvandringen var etter folketallet den største i Europa, etter Irland. I perioden 1825-1920 utvandret rundt 800 000 nordmenn til Amerika.

Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, men også eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika.

Bokser i verdensklasse

I USA var det større frihet, økonomiske muligheter og rivende utvikling, og i 1902 utvandret Oslo-gutten Johnny Solberg (1892-1949) til USA med resten av familien.

Solberg-familien tilhørte arbeiderklassen og hadde bodd på flere forskjellige adresser i Grønlandsområdet i 1890-årene.

Da Amerikabåten Furnessia forlot Oslo havn den sommeren var Johnny bare 10 år gammel. Få år senere kom han til å bli en av verdens beste proffboksere.

Ørkenen Sur

Ferden med Furnessia tok to uker.

Vel fremme gikk flyttelasset videre til bydelen Brooklyn i New York. Familien slo seg ned blant andre nordmenn i det senere svært beryktede Red Hook-distriktet.

Mange fattige og arbeidsløse nordmenn flyttet til Red Hook særlig fra 1920-tallet. Det var ingen dans på roser å bo der og nordmennene begynte å kalle Red Hook for «Ørkenen Sur». På 1990-tallet kalte Life Magazine attpåtil Red Hook «the crack capital of America».

For Johnny Solberg på begynnelsen av 1900-tallet var Red Hook imidlertid starten på et fantastisk eventyr.

«The Young Solsberg»

Som historiker og Solberg-ekspert Alister Scott Ottesen påpeker, var boksing den gangen den største idretten i Amerika, og New York var sportens ubestridte mekka.

Omtrent hvert eneste kvartal kunne skryte av en eller flere nevekjempere og kamper mellom boksere fra rivaliserende nabolag var alltid god butikk for promotorer.

Ottesen skriver at det i alle fall er sikkert er at Solberg proffdebuterte i bantamvektklassen allerede som 17-åring i 1909.

Derfra er det dokumentert at han ofte var å se i ringen i New York og nabostaten New Jersey i årene fremover, gjerne under navnet «Young Solsberg».

Her gikk han gradene og unnagjorde over seksti proffkamper i løpet av sine tre første år som profesjonell. Mange av motstanderne var lokale konkurrenter og rivaler, men Solberg beseiret også flere boksere i verdensklasse.

Sakte men sikkert ble han en naturlig utfordrer til den regjerende verdensmesteren Johnny Coulon.

Nesten verdensmester

Solberg og Coulon krysset handsker i arenaen Clermont Avenue Rink i New York 8. mai 1912.

På grunn av sin lange erfaring var Coulon favoritt mot Solberg blant eksperter og bookmakere. I tillegg var det særregler innen boksing i New York som i praksis favoriserte mestere som skulle forsvare VM-tronen.

Ifølge Ottesen rettferdiggjorde mesteren også sin status som favoritt da han i følge vitner hadde overtaket på nordmannen i ni av de ti rundene. Til tross for å ha blitt sendt hardt i kanvasen som følge av et kroppsslag i annen runde, klarte Solberg likevel å stå tiden ut mot mesteren. Kampens offisielle resultat ble dermed en «No Decision».

Publikum og presse konkluderte likevel med at Coulon var den klare vinneren.

Den lange kampen

Tapet for Coulon gjorde at Solberg ble slått ut av tittelbildet, forklarer Ottesen. Å komme i tittelposisjon igjen innebar at han ville måtte møte en rekke sterke konkurrenter.

Veien til en ny VM-kamp skulle vise seg å bli lang. I løpet av de neste årene var Solberg derfor i ringen mot en rekke sterke navn.

Solberg hadde nok imponert mange ved å gjøre en god figur mot navn som Memphis Pal Moore og særlig Joe Lynch, som var toppnavn i klassen og begge er å finne i International Boxing Hall of Fame i dag. Det gjelder for øvrig flere av Solbergs motstandere – han møtte mange av de aller beste.

Oftere enn ikke kom han også seirende ut og hadde innen 1919 klart å etablere seg som en verdig VM-utfordrer igjen.

Nesten verdensmester igjen

Men bantamvektsmesteren på dette tidspunktet var Pete «Kid» Herman. Eksperter anså ham for å være en av de beste mesterne som vektklassen hadde hatt opp til det tidspunktet.

Solberg hadde nok også hatt litt hell med seg ved at han på dette tidspunktet var god, men ikke for god. Pete Herman var nok flere hakk bedre og han kjente nordmannen godt fra tidligere kamper og visste at han hadde teken på å ta ham, forklarer Ottesen.

Solberg fikk sjansen sin mot Herman i Syracuse den 12. mai 1919 - drøyt syv år etter at han hadde tapt for Johnny Coulon i New York City. Men — den yngre ringreven Herman viste seg å ha svar på alle nordmannens angrep og gikk seirende ut av kampen etter ti runder.

En av få

VM-nederlaget signaliserte begynnelsen på slutten for nordmannens proffkarriere.

I tillegg til å trappe ned på hvor ofte han gikk i ringen, begynte Solberg stadig oftere å tape kamper. I 1923 la han vekk hanskene for godt.

I ettertid spekuleres det i at Solberg var for ung da han møtte Coulon i 1912 og for gammel da han møtte Herman – ikke i år, men i runder og kamper, skriver Ottesen. Han legger til at boksere i lettere vektklasser «brenner ut» tidligere enn i tyngre og at som en 27-28 åring med godt over 100 proffkamper, kanskje mange flere, var Solberg en veteran i vektklassen i 1919.

Men Solberg kunne da se tilbake på en lang og hard karriere spekket med dueller mot flere av de sterkeste navnene i det som regnes for å være bantamvektklassens gullalder, inkludert flere tidligere og fremtidige verdensmestere.

Ytterst få norske boksere kan vise til tilsvarende resultater i proffringen, hvilket gjør Johnny Solberg til en av de største norske proffbokserne noensinne.

Kristiania-Bohemen i Amerika

Mens Solberg kom fra arbeiderklassen og Oslos beste østkant, var Kristiania-bohem Haakon Nyhuus (1866-1913) av betraktelig mer fornem ætt. Det hindret ham ikke i å også utvandre til Amerika, noe han gjorde 12 år før Solberg på høsten 1890.

I Oslo hadde Nyhuus vært en sentral profil rundt miljøet til Hans Jæger og Oda Krogh, og han skrev også noen små skisser og noveller som han utgav sammen med Jæger.

En villstyring og gladlaks

Når sant skal sies var Nyhuus en villstyring og gladlaks med sans for en drink eller to og det gode liv.

Den utsvevende livstilen endte imidlertid med drukkenskap og fattigdom. Nyhuus skjønte at hans litterære evner ikke holdt mål og grep sjansen når en onkel inviterte han til å reise til Amerika.

Dem fremtidige foregangsfiguren innen norsk biblioteksvirksomhet steg ombord på «Amerikabåten» med fem kroner i lomma og fem flasker konjakk i kofferten. Målet var å komme tilbake «som ein kar».

Ble avholdsmann

I Amerika fortsatte Nyhuus i samme utsvevende bane i begynnelsen, men etter noen år giftet han seg med Kinka Korsvig fra Kristiansand, ble amerikansk statsborger, gjennomgikk en kur og returnerte til Norge i 1897 som avholdsmann.

I USA hadde han jobbet på bibliotek. Amerikanske bibliotek var rettet mot det praktiske livs behov, og man var mer innstilt på å gi kunnskap og inspirasjon til menigmann enn på å legge forholdene til rette for de få lærde.

Disse ideene hadde allerede nådd Norge, og Nyhuus returnerte med håp om å kunne bistå med sin fagkunnskap.

Revolusjonerte bibliotekene

Ett år senere ble Nyhuus sjef for Det Deichmanske Bibliotek.

Han revolusjonerte norsk bibliotekvesen. Under Nyhuus skjøt folkebibliotekene fart og det ble lovfestet at hver kommune skulle ha eget folkebibliotek.

På folkebibliotekene var det enklere for vanlige folk å få tilgang til bøker. Før måtte man vite akkurat hvilken bok man skulle ha og be om å få låne i skranken. Nå ble bøkene plassert i offentlig tilgjengelige hyller og organisert etter tema.

Og det var gratis å låne bøker, til forskjell fra de private utleiebibliotekene langs Karl Johan som Nyhuus beseiret.

Kunnskap til folket

Nå var det altså ikke lenger bare eliten som hadde enkel tilgang på bøker.

Dermed spilte Nyhuus en sentral rolle i demokratiseringen av kunnskap i Norge, takket være erfaringene med amerikanske bibliotek og nye impulser derfra.

Når du låner deg en bok, slår deg ned for å studere eller surfe nett på på Deichman bibliotek i dag, kast gjerne en tanke til bohemen fra Kristiania, USA-vandreren som gjorde det mulig.

Amerikalinjen

For mange var Amerika altså mulighetenes land. Og dermed ble også en ny norsk stolthet født i 1910:

Den norske Amerikalinje A/S. Legendariske «Amerikalinjen» kom til å frakte titusenvis av nordmenn til den nye verdenen i tiårene etter.

I neste avsnitt i denne artikkelserien stifter vi beskjentskap med to av sluttdestinasjonene til mange av passasjerene på Amerikalinjen. To steder i New York. På folkemunne het de Lapskaus Boulevard og Ørkenen Sur. De minnet litt om himmel og helvete.