Utvandrede nordmenn til New York endte både i himmel og helvete

Amerikalinjen, ensbetydende med utvandringen til USA for generasjoner av nordmenn. Bare mellom jomfruturen i mai 1913 og frem til andre verdenskrig reiste nesten en halv million passasjerer med Den norske Amerikalinje.

Som vi skrev i forrige sak i denne serien, var motivet for masseutvandringen svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, men også eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika.

Livet som ventet dem i det gjetede land kunne imidlertid spenne fra himmel til helvete, avhenging av forutsetninger og tilfeldigheter. Og to slike steder skal vi besøke i selveste New York: Lapskaus Boulevard og Ørkenen Sur.

Folk vinket, sang og ropte hurra

Amerikalinjens første båt het DS Kristianiafjord. I sin bok om det berømte rederiet, Den norske Amerikalinje, skildrer forfatter Erik Ødemark begynnelsen på jomfruturen:

Det var som en nasjonal begivenhet da Kristianiafjord gled stille oppover Kristianiafjorden den vakre maidagen i 1913. Langsmed fjorden, på holmer og skjær sto det folk som vinket, sang og ropte hurra, og havnen i Kristiania var tettpakket med mennesker. Fjorden var fylt opp med båter av alle slag og det var den reneste festdag, en ny 17. mai! Det var en voldsom begeistring og ikke så rent lite nasjonal stoltet, noe som ikke minst gjenspeiles i de utallige avisartiklene i dagene som fulgte.

Den første kapteinen, Samuel Christian Hiortdahl, ble rett og slett kjendis.

Fritt Norge med egen Amerikalinje

Denne folkelige stoltheten og begeistringen for prosjektet var heller ikke ny. I 1913 hadde utvandringen til USA pågått i mange tiår allerede, men stort sett i regi av store utenlandske rederier.

I 1905 rev Norge seg ut av den tvungne unionen med Sverige, den som hadde tatt over fra den 434 år lange unionen med Danmark. Økende nasjonalisme nådde et crescendo. Hvorfor skulle ikke et norsk rederi kunne frakte sine egne til USA?

Katastrofen

Året før uavhengigheten skjedde det også noe forferdelig som hadde mye å si for saken. 28. juni 1904 sank skipet Norge, på vei fra København, Kristiania og Kristiansand til New York. Båten gikk ned etter å ha truffet et rev mellom Skottland og Orknøyene, og 635 mennesker omkom. Av disse var 224 nordmenn.

Skipet tilhørte Det Forende Dampskibs Selskap. I dag kjenner vi rederiet som DFDS. Det var og er et dansk rederi. Båten hadde 795 mennesker om bord, inkludert 230 barn. Båtens åtte livbåter rommet  251 passasjerer. Likevel, den danske retten frikjente både rederi og kapteinen.

Dette vekte selvfølgelig stor harme i Norge. Og det var med et slikt bakteppe at DS Kristianiafjord, i et stolt og uavhengig Norge, ni år senere fraktet de første passasjerene over havet til New York.

Den første direktøren

Amerikalinjens første direktør var Gustav Henriksen. Han ble ansatt to år før jomfruturen til DS Kristianiafjord. Da Henriksen tiltrådte, var hele prosjektet i en prekær situasjon. Styremedlemmer trakk seg, skipsfartsnæringens mektigste menn tvilte på foretaket og økonomiske problemer tårnet seg opp.

Henriksen berget finansene og bygde opp en landsdekkende organisasjon. Passasjerskipene Kristianiafjord og Bergensfjord ble kontrahert i Storbritannia, og i 1913 ble de satt inn i linjen på USA.

I 1938 ble Henriksen utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for sine fortjenester for norsk skipsfart.

Lapskaus Boulevard- et stykke Norge i Brooklyn

Amerikalinjens passasjerer var fattige og rike, emigranter og turister. De kom fra norske tettsteder og kystbyer, spesielt på sør- og sørvestlandet. Med plass på alt fra elegante første til funksjonelle tredje klasse.

Mange endte i Brooklyn. På 1940- og 50-tallet var Brooklyn faktisk «Norges tredje største by», bak Oslo og Bergen. På det meste bodde over 100.000 nordmenn i den amerikanske bydelen.

I perioden 1920–1970 ble strøkene Sunset Park og Bay Ridge i det vestlige Brooklyn, særlig deler av 8th Avenue, på folkemunne blant nordmenn rett og slett kalt Lapskaus Boulevard. Amerikanere flest kalte området Little Norway.

17. mai-tog i Brooklyn

I USA drev de norske emigrantene, så langt det lot seg gjøre, med samme yrkene som de hadde hatt i Norge. Derfor drev de småbutikker og kafeer i Lapskaus Boulevard, akkurat slik som hjemme. Selv på 1930-tallet jobbet flertallet av norske menn i New York i skipsfart eller bygningsfag.

Her snakket folk norsk og gebrokkent engelsk og levde livet med en fot i USA og en fot (i alle fall mentalt) «hjemme» i Norge. Mange var driftige mennesker som så muligheten til å tjene penger og avansere sosialt, for USA var mulighetenes land. Her skulle de slå seg opp og frem!

Området hadde mer enn tretti norske kirker, og den norske kolonien gikk gjerne i 17. mai-tog med glødende patriotisme.

Fortsatt norske spor

I moderne tid har Lapskaus Boulevard skiftet navn til Little Hong Kong, men den norske arven er fremdeles tydelig i enkelte deler av nabolaget.

Det gjennomføres for eksempel et årlig 17. mai-tog med hundrevis av folk i bunad som marsjerer langs Fifth Avenue. Paraden slutter med kroningen av Frøken Norge nær en statue av Leiv Eiriksson.

Monumentet ble donert i 1939 av Kronprins Olav og inkluderer en kopi av en runestein. Steinen står på Leif Ericson Square, like øst for Fourth Avenue.

Ørkenen Sur

Et annet kjent tilholdssted for de mindre heldige nordmennene som landet i Amerika var Red Hook-distriktet. Nærmere bestemt en stor søppelfylling, også dette i Brooklyn, men betraktelig mindre stuerent enn Lapskaus Boulevard.

Red Hook var tilholdsstedet for arbeidsløse og bostedsløse nordmenn. De første som kom hit var arbeidssky bomser, mente folk, i en tid med ustabil internasjonal økonomi forut for det famøse krakket i 1929.

Under skipskrisen i 1920-årene økte tilsiget av sjøfolk som heller sov på en søppelfylling enn i et portrom. Dette var sjømenn som ikke fikk jobb og havnet på skråplanet.

Mellom tønner, i rør og i bilvrak lagde de sine hjem, med navn som «Blåboksen», deler av et tak støttet opp av tønner, og «Det sort skib», restene av en livbåt. Og der bodde de, sommer som vinter. Stedet utviklet seg til et eget lite samfunn, døpt Ørkenen Sur.

Besøkte Ørkenen Sur 307 ganger

På det meste kunne opp til 500 uteliggere holde til på søppelfyllingen i skur som var satt sammen av det som fantes av materialer på fyllingen, som for eksempel tjærepapp og utbankede oljefat.

Bymisjonær Karl Holm fra Gjesdal gjorde en innsats for utstøtte og fattige nordmenn som bodde i Ørkenen Sur. I perioden fra 1926, da han oppdaget Ørkenen Sur, til 1934 besøkte han kolonien hele 307 ganger for å gi dem mat og støtte.

Han satte også i gang innsamlingsaksjoner til støtte for innbyggerne her. Det var Holm som satte navnet Ørkenen Sur på kolonien, med henvisning til «israelittenes triste ørkenvandring».

«Kapteinen» og «Ingeniøren»

Ørkenen Sur har blitt levende beskrevet i for eksempel boka Ørkenen Sur: Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn av Thor Gotaas og Roger Kvarsvik og ikke minst NRK-dokumententaren med det passende navnet «Ørkenen Sur».

Nordmennene i Ørkenen Sur var ikke akkurat stolte av å være der. De kom fra større byer som Oslo og Kristiansand, og for å unngå å bli gjenkjent i Norge, benyttet de gjerne disse byene som navn på hverandre. «Oslo!», «Kristiansand!», titulerte de hverandre.

De brukte også klengenavn. Slik som «Kapteinen», som hadde styrt store skip og tjent gode penger hjemme i Norge, men her i Brooklyn var han bare nok et stakkarslig medlem av Ørkenen Sur. «Ingeniøren», med kone og barn hjemme i Norge, havnet på skråplanet med fyll og utroskap og en finsk gatepike.

Drakk seg ihjel

Det hjalp ikke at mange deprimerte mennesker der drakk seg fra sans og samling med giftig tresprit. Det, kombinert med kulde og sult, gjorde at kun de barskeste overlevde.

Dødsfall var vanlig, særlig på grunn av trespriten.

I 1934 ble det slutt på Ørkenen Sur. Da ble slumbyen revet, og myndighetene gjorde om plassen til park- og idrettsanlegg. Alle beboerne som bodde her måtte registrere seg og fikk et tilskudd på 21 dollar i måneden, slik at de kunne skaffe seg et mer anstendig sted å bo.

Da Norge ble amerikanisert

Ikke alle som reiste til USA ble der permanent. Mange vendte etter hvert hjem til Norge, noen opplevelser rikere på godt og vondt.

Stadig flere reiste også til Norge på ferie, både tidligere landsmenn, turister, politikere og forretningsmenn.

Alle som kom til Norge med Amerikalinjen tok med seg den nye kulturen tilbake. Nordmenn påvirket det fortsatt ganske unge USA på mange måter. Men nå var Norge i retur rett og slett i ferd med å bli «amerikanisert».

I neste avsnitt i denne artikkelserien skal vi se på hvordan Amerikalinjen fraktet med seg tilbake en kultur som forandret Norge og fortsatt påvirker deg og meg i dag.

• Les også: Østkantgutten Johnny Solberg utvandret til USA, ble en av verdens beste boksere