Amerikabåtene fraktet jazz og partykultur til Oslo

På 1920-tallet var optimismen stor i USA, som opplevde en periode av vedvarende velstand så å si gjennom hele 20-tallet.

Dette gjenspeilet seg også i selskapslivet i form av at både mer tid og penger ble benyttet på kultur og underholdning. Folk danset dristig charlston og vrikket til jazzens glade toner, beruset på livet og cocktails på de mange danseklubbene som dukket opp.

Ja, som Norges revydronning Lalla Carlsen sang om Oslos uteliv på Chateau Neufs nyttårsrevy, 4. januar 1931: — Jeg er så glad, jeg synes at hele verden er min … For jeg har nettopp tatt meg en liten schnufs kokain.

USA i Norge

Også i Norge rådet altså optimismen etter første verdenskrig, som også opplevde en oppgangstid – riktignok ikke så vedvarende som i USA.  Men i løpet av den korte oppgangstiden her til lands økte produksjonen og pengemengden ble mangedoblet fra 1914 til 1920.

Dette medførte at store deler av befolkningen økte sitt forbruk. Importen ble større, og levekostnadene hele tredoblet seg i løpet av de samme årene.

På samme tid var det store kulturelle endringer i Norge. En storstilt kulturell import fra det store land over Atlanteren var nemlig underveis med båtene til Norges stolthet, Amerikalinjen.

Fra verdensbyen New York kom filmer, mote, holdninger og musikk, og ikke minst trender fra amerikansk selskapsliv.

Skandaløse piker

Med ett fikk jazzen et godt fotfeste i det håpefulle Norge på 1920-tallet.

Kari og Ola nordmann ville også danse dristig charlston etter glade toner av jazz, mens de var beruset på både livets optimisme og coctails. Dette preget selskapslivet i Norge på det glade 20-tallet, på både danseklubber, revy- og teaterscener.

Kjønnsrollene ble også til dels endret og kvinner ble mer frigjort som følge av at de fikk mer penger mellom fingrene.  De kortklipte flapperpikene røykte, drakk og danset i kjoler som bare så vidt dekket knærne. Eller, som det ble uttrykt i en artikkel i amerikanske The New Republic høsten 1925: «Årets mote nærmer seg ren nakenhet» .

Jazz på «amerikabåtene»

Amerikansk påvirkning på norsk musikk og selskapsliv skjedde allerede før Amerikalinjen seilte avgårde for første gang i 1913. Med de nye båtene ble den forsiktige kulturstrømmen til en flom, ettersom det ble mye lettere å ta med seg plater og noter over atlanteren.

Men Amerikalinjens legendariske båter, ikke minst «Atlanterhavets dronning» DS Stavangerfjord, var ikke kun fraktskip for jazzen. Neida, ombord kunne passasjerene nemlig nyte jazz i rute til USA eller Norge i regi av rederiets egne orkesterband.

Tigget seg til jobb på amerikabåtene

Som Yngvar Holm, forfatter av Den store boken om amerikabåtene, skriver:

«Jeg tør påsta at Amerikabåtene har spilt en viktig rolle i utviklingen av norsk jazz, pop og underholdningsmusikk etter 2. verdenskrig. Utallige musikere, sangartister, orkesterledere og platediggere har i årenes løp tigget seg til en jobb om bord for å komme til smeltedigelen «The Big Apple», som musikerne kalte New York den gang.»

Et av eksemplene Holm trekker frem er tenorsaksofonisten Kristian Bergheim, som blant annet var så heldig å få spille med legenden Charlie Parker under en konsert i Danmark i 1950.

Han fikk først jobb med oppvasken på Stavangerfjord, så ble han pantrygutt før han til slutt lyktes med å skaffe seg musikerkontrakt ombord. – Jeg avanserte derfor fra gryter og oppvask i bånn av skuta, til dansesalen og salongen høyt oppe hos passasjerene, sier Bergheim i Holms bok.

Fikk drosjepenger av Charlie Parker

For å understreke de musikalske koblingene mellom jazz og Amerikalinjen: Når Bergheim skulle rekke Stavangerfjord en morgen i New York, fikk han hjelp av nettopp Charlie Parker.

Bergheim hadde klart å bli dratt med på nachspiel med Parker etter en av legendens konserter. Han trivdes såpass at når han så på klokka var det 10:30 – om morgenen. Bergheim hadde ikke en krone igjen og båten til Norge skulle seile fra Pier 42 snart!

«—Det var da jeg i ren desperasjon reiste meg, gikk bort til Parker som satt ved et bord sammen med sine musikkervenner, tenorsaksofonisten Ben Webster og trommeslageren Max Roach, prikket ham på ryggen og avbrøt hans samtale med gutta. Parker så spørrende på meg, og jeg sa: ‘Jeg trenger 10 dollars for å komme meg til skipet som skal ta meg hjem til Norge. Dessverre er jeg helt blakk. Kan du hjelpe meg?’ Parker tok en 10-dollarseddel fra de pengene som lå foran ham på bordet, rakte den til meg og ønsket god tur hjem.»

Drosjesjåføren som kjørte Bergheim til Stavangerfjord var så imponert over at Bergheim var Parkers venn, at han kjørte Bergheim gratis og ba tenorsaksofonisten om å heller ramme inn dollarseddelen. I tillegg lovet han å alltid kjøre nordmannen gratis når han var på New York-besøk.

Jazzen tar Oslo

«Jazz» nevnes i Norge fra 1919 og allerede på 1920-tallet florerte det med band med navn som Kristiania Jazzband, Synco Ramblers, Six Pence, og ikke minst band med feilstavede engelske navn som The Five Yankee’s Orchestra, The Rytmic Fellows og The Rythmic Six. Hederlig omtale går til bandet med det spennende navnet Trondhjems Kommunistiske Ungdomslags Jazzband.

Riktignok spilte de første bandene gjerne musikk som lignet lite på det vi forbinder med jazz, men det gikk seg til ettervhert. Og som Bjørn Stendahl i tidligere Norsk jazzarkiv skriver:

«Folk flest forbandt ikke "jazz" bare med musikk i 1919. "Jazz" dekket alt som var vilt og nytt og moderne, særlig forbundet med dans og ulåter. "Jazzdansen" ble lansert i Skandinavia i 1919, og ved juleballet på Frogner skole, Kristiania, ble motedansen demonstrert. I Trondhjem spilte mandolinorkestret "The Jazzband" i studentenes revy - som ganske enkelt het JAZZ.»

Norsk jazz hørte til i «det ytterste mørke»

Når det er sagt, slet de norske bandene med å tiltrekke seg like mange publikummere som utenlandske helter som kom på besøk gjorde.

Heller ikke platekritikerne satte særlig pris på de norske forsøkene på populærmusikkorkestere. I en artikkel gjengir Popsenteret følgende kraftsalve fra den kjente musikkskribenten Sverre Hagerup Bull i Hus og Have i mars 1936:

«Det originale (hm, hm) norske plateutvalg kan vedblivende ikke finne plass annet enn i det ytterste mørke. Her kan man virkelig med Adoloscentulus Olsen, si, at en “Avklædd sjel i dette mylder må hvine som en dødsdømt dissonans».

Jazz hektisk som livet selv

Heldigvis ble det arrangert en rekke slagerkonkurranser av nettopp denne grunnen, og de norske bandene opplevede stadig større suksess.

Sixpence, stiftet i 1923, ble kjent som landets første jazzband og det beste på 1920-tallet. De slo an såpass at de i 1924 spilte for kongefamilien i den britiske ambassaden. Senere år spilte de ved slottet og til dans på Bygdøy kongsgård, for ikke å nevne i Universitetes Aula i 1927.

Sixpence holdt det gående til 1929, selv om den opprinnelige bandlederen, pianist Fenger Grøn, forlot bandet for å jobbe på nettopp Stavangerfjord i 1925.

I tillegg var et sentralt musikknavn i Kristiania på denne tiden engelsk-canadiske Jack Harris, som ifølge Popsenteret utviklet Bristolorkesteret til å bli et orkester av høy standard. Innledningsvis med engelske musikere, etter hvert med norske.

I et intervju med Aftenposten i mars 1921 hevder Harris at publikum nå ønsker mer liv i musikken, mer fart, og like hektisk som livet selv.

Når kastanjene blomstrer i Bygdø allé

I Oslo vanket 1920-tallets mest kjente band nettopp på glamorøse steder som Hotel Bristol og Grand Hotel, hvor de underholdt spisende og dansende gjester i restaurantene.

Et godt eksempel på 1920-tallets norske jazzkjendiser i Oslo som trekkes frem er jazzpianist Kristian Hauger, eller Hauern’, som han populært ble kalt.

På Casino Restaurant samlet han sammen det første faste restaurantorkesteret i 1925.  Orkesteret, som raskt ble populært, besto delvis av med musikere hentet inn fra jazzmiljøet, med den typiske 20-tallsbesetningen sax/fiolin/piano/trommer.

I 1928 tok han over det respekterte Bristolorkesteret etter nettopp Jack Harris. Komposisjoner som ”Karl Johan”, ”Blåklokker” og ”Når kastanjene blomstrer i Bygdø allé” er laget av Hauern’. Av egne komposisjoner likte han best “Godnatt” (1937).

Savnet familien

I løpet av de neste tiårene fikk jazz og norsk popmusikk generelt stadig med seg nye impulser fra USA, og for den saks skyld europeiske land som England. Mange dyktige orkesterledere spilte seg til prominens på Oslos hoteller, restauranter og etterhvert konsertsteder. Folk fikk større og større platesamlinger.

Amerikabåtene fortsatte også å importere både musikk og annen kultur til Norge i mange tiår fremover.

Men nå er det jo slik at ikke alle nordmenn som reiste avgårde over dammen kom tilbake for å spillle eller høre på jazz, eller tilbake i det hele tatt. Mange ble i USA og savnet familie og venner i Norge stort. Selv de som kom tilbake følte på savnet og behovet for å oppdatere familien hjemme mens de var borte.

Herren stadfester menneskets vei

I neste sak i denne serien skal vi derfor se på amerikabrevene. Disse brevene gir et unikt innblikk i sjelelivet – i tillegg til mer praktiske hensyn – for utvandrerne fra fedrelandet. Som 53-årige Hans Staven i Minnesota skrev til hans gode venn Andreas Fosmo, 17. oktober 1915:

«Ja, kjære ven Andreas. Det var livets kraftigste og blomstrende Dage vi vandrede sammen og Der var ogsaa mange planer mellem os to, men der staar skrevet at menneskes hjærte optænker sin vei, men Herren stadfester dets gang og Det tror jeg er sant.»