– Her i Amerika kan man gaa Fremtiden i Møde uten Engstelse for det Daglige Brød

Idet utvandreren vinket det siste farvel til slekt og venner, brente han alle broer bak seg. Bare de færreste så sine slektninger i hjemlandet igjen.

På et vis kom derfor utvandringsbeslutningen hos sønnen og datteren til å bli sett på som en «dødserklæring» – aldri mer nærvær, kontakt, sorg og glede sammen. Et halvt kontinent og et helt ocean skilte dem.

Bak seg hadde utvandreren slekt og venner, kjente og kjære omgivelser. Bygda var for de fleste hele deres geografi, avgrenset av en elv, et fjell og en skog, bare sjelden reiste de utenfor. Nå var de vandrere ut i det ukjente, de fleste kunne ikke snu. Bare et brev i ny og ne kunne formidle det de hadde på hjertet som en mager trøst:

Ja, kjære ven Andreas. Det var livets kraftigste og blomstrende Dage vi vandrede sammen og Der var ogsaa mange planer mellem os to, men der staar skrevet at menneskes hjærte optænker sin vei, men Herren stadfester dets gang og Det tror jeg er sant.
– Hans Staven i Minnesota, brev til sin gamle venn Andreas Fosmo i 1915

Stavefeil og vakker skjønnskrift

På 1800-tallet var de fleste uvante med å skrive brev, og mange av amerikabrevene tyder på ubehjelpsomhet og enkel språkføring. Den enkle språkføringen førte likevel til at brevene var enklere å forstå for mottakerne.

Amerikabrevene må heller ikke sees med våre dagers øyne. I dag blir vi utsatt for et omfangsrikt informasjonspress fra nært og fjernt. For 150 år siden hadde de isolerte statiske bondesamfunn bare så vidt begynt å få samfunnsorienterende stoff. Avislesning var heller ikke så vanlig.

Selve utførelsen var i den beste skjønnskrift med sirlige bokstaver. Den gang tok man seg tid når man skrev, og man tok seg også tid når man leste brev. Hvert ord og hver setning veide liksom tyngre den gang:

Du tror maaske ikke dine øyne naar du modtager en skrivelse fra en bekjent som lever i en tusinde mile bortliggende verden og der ferdes om blandt lutter fremede folk. Aligevel har jeg god helbred og der mangler ikke paa livets opphold.
– Johan Kråkmo i Michigan, brev til sin venn J. T. Rian i 1863

Dødelig amerikaferd

Amerikafarene beskrev de fleste forhold ved deres nye liv, og kunne begynne med brev om selve overfarten til Amerika.

I lang tid var overfarten til USA en sann prøvelse. I tillegg til ubehagelige reiser i ukesvis, alvorlig og noen ganger dødelig sykdom som kunne bryte ut og oftes ramme eldre og demed minst motstandskraft, er det kjent at iallefall rundt 40 emigrantskuter sank til havets bunn med menneskene ombord.

«Vi var Sjælle glade og takkede Gud»

Man kan for eksempel bare lure på hvilke tanker familien og folket i bygda gjorde seg når et slikt brev gikk på rundgang:

... og de siste Norges Klipper vi øinede var den 27 og da fik vi den fra Sødvest noget Stærk saa at de fleste av Eme-granerne blev Søsyge og jeg var Søsyg et Døgn. Min Broder og vore Koner og Peder Jonsen var længe syg.
Wi havde godt Weir og alt gik os vel ind til den 21 juni, Døde da en Gudt paa 17 Aar af Hjernebetendelse og Hans Grav blev i Havets dyped og det var 55 Mil øst fra Nyfunland, 100 Favner dybt Van. Kaptein Jorde en vaker Tale og kastede Jord paa den afdøde før de førte han over Bord saa det var meget rørende for os alle.
Den 3 julli fik vi se det Amerikkanske Land og der over vare vi Sjælle glade og takkede Gud for han har ført os over det Store Hav og befriet os fra fare og Skade i alle maader.
– Brev fra Erland Taraldsen Blegen til familien hjemme i Gudbrandsdalen, 1866

Når «Sædelighets-Grændser» brytes

Man var mer personlig enn i dag, og lite visste brevskriveren om den interessen det var for amerikabrevene i hjemlandet. Ofte kunne de gå på rundgang i bygda. Derfor hendte det at det kom slike meddelser i retur: « ... Amerikabrev til oss som vi med stor begjærlighed gjennomleste. Skriv ikke om alle ting i ett brev .... ».

Og det er ingen tvil om at det kunne være mye personlig å melde hjem om som ikke passet for alle øyne. Ta Ole Olsen Østrem fra Haugesunds svært interessante beskrivelse av livet og «Sædelighets-Grændser» ombord på Amerikabåten i 1857:

Det Sædelige Liv i et Emingrantskib er maadeligt nok. Man betænker blot et Antal af 200 Mennesker, Iad deraf en Fjerdedel være Ungkarle, en Fjerdedel Piger og de øvrige være Gifte og Børn, dertil Folk fra forskjellige Kanter, med forskjellig Oppdragelse og forskjelligt Sædelighets-Forhold.
Betænker man ogsaa, at en hver for at vedlikeholde Modet, gjør hva Opfindsomhet kan være i stand til, for at frembringe, som man kalder Moro eller Fornøielse, saa kan enhver vist strax slutte sig til at Spøg bliver vidt, ja meget forvidt drevet, og Sædelighets-Grændser ofte overskredes.

Et ømt kjærlighetsbrev

Det var heller ikke uvanlig med dypt personlige kjærlighetsbrev, brev som nok av og til ble holdt mer privat enn de andre brevene. Og bak vinduskledningen i et gammelt hus som ble revet i Rindal i 1970 ble det funnet skjult et nå 148 år gammelt, særdeles ømt brev av denne varianten.

Rindalingen Even Johnsen Romunstad i Big Creek sendte brevet til hans elskede, Gjertrud Larsdotter Nergård, 31. juli 1870:

Gode Veninde
Da jeg tidt og ofte før havt Dig i Kjær Erindring maa jeg derfor gribe til Pennen for at meddele Dig hvad der liger mig paa Hjærtet, og da jeg i Enfoldighed og oprigtig Kjærlighed til dig gaar ligefrem til Værks ... haaber jeg at ... de ved Deres Forstan Deres gode Hjærte og ved Deres Skjøndhed forlenge siden har gjort det klart for mig at min Fræmtids Lykke er afhengi af Dig, for jeg elsker Dig inderligt og kan De dele mine Følelser vil De modtage mit Hjerte og min Haand som jeg hervedt til byder Dig, saa gjør de mig derved ubeskrivelig lykkelig.
... Her i Amerika kan man gaa Fremtiden i Møde uten Engstelse og bekymring for det Daglige Brød hvis Gud vil give Lykke og hælse. Jeg har alerede begynt med Farming og blev straks var at Mor i Huset manglede.

Gjertrud tvilte i 10 år på at hun ville følge etter Even til Amerika, men hun gjorde det til slutt. Det kan du selv se i det øverste bildet i denne saken.

Drømmen om Amerika

Amerikabrevenes informasjon om Nord-Amerika var på både godt og vondt, og de kom til å skape forestillinger om landet i vest. De millioner av amerikabrev frem til 1930 nådde de mest avsidesliggende gårder og de fattigste husmannsstuer.

Stort sett taler brevene om fremgang og lykke. Den som ikke lyktes der borte, fortalte sannsynligvis ofte ikke om det i brevet hjem. Og om hun eller han gjorde, ville historien sikkert ikke leve lenge blant almuen i bygda.

Tidligere nevnte brevskriver Hans Staven kunne i 1915 blant annet fortelle sin gamle venn Andreas Fosmo om en spennende ny maskin, helt uten hestekraft:

Har nu netop for en maaned siden kjøbt en Machine som gaar uden Heste kraft, det er hvad vi kalder for Automobel. Nu kan vi jøre en tur til Bin ganske fort. Den kan gaa op tel 25 eller 20 mil i timen. Det vil omtrent blive 4 norske mil i timen, og da kan du sjønne det gaar ganske bra. Den kostet mig 485 Daller.

Myten om fremgang der borte var tidlig skapt, og de fleste skulle klare seg bra i Den nye verden. Hjemsendte penger eller amerikabilleter til søsken tydet også på at man gjorde det. De tusenvis av hjemvendte utvandrere, i alt omkring 30 000, var det få som hørte på.

«Her er vi alle like gode»

Amerikabrevene kom således til å virke med full tyngde. Brevene var dokumenter om personlige inntrykk av Nord-Amerika, ofte inneholder de en sammenligning av forholdene i de to land, og som oftest falt den heldigst ut for Nord-Amerika som kunne by på nesten gratis jord, arbeid til alle, intet klasseskille, religiøs, politisk og individuell frihet.

Som en av dem skriver: «Her derimot er vi alle like gode, og dersom arbeideren skjøtter seg vel, gjør han sin tale like vel som millionærens. I samfunnet yter den redelige arbeider både aktelse og tillit.»

Amerikabrevet kom til å bety meget for mottageren. Det kunne være veiviser med reiseopplegg for utvandringslystne og årsak til utvandringsbeslutningen. Amerikabrevene var en av de direkte årsaker til at hele 800  000 mennesker skulle komme til å skifte hjemland.

Jeg er frisk til dags dato og lever vel. Jeg er glad som en Fugel som er fløjen ud i solskinet.
Du maa hilse alle i grenden, jeg er lykkelig og glad, hurra, jeg er paa Prærien da. Og saa maa du skrive til mig saa jeg for høre vorledes di lever og saa maa du ikke glemme og skrive. Jeg maa slutte nu for jeg skal paa den 17 Maifest som holdes her i byen.
– Edvard N. J. Svee i Minnesota, brev til slekt i Leksvik, 17. mai 1890

Hovedkilden i denne saken er boken Brevet hjem: En samling brev fra norske utvandrere, redigert av Per Jevne.