– Vi kunne ikke vært mer glad i barnet, om vi så hadde laget han selv

Vi har tatt en prat med to familiene som har stilt seg disponible i «fosterhjemsbanken» og som nå er fosterforeldre.

Når sju år gamle Sara trenger et nytt hjem, en fosterfamilie, undersøker Kari fra barnevernet i bydelen og Irene fra Barne- og familieetaten, Fosterhjemstjenesten om det finnes noen aktuelle familier i «fosterhjemsbanken». Fosterhjemsbanken er begrepet på de familiene som allerede er tilgjengelige og klargjort til formidling fra Irene til Kari. 

Stian (28) og Liv (29) ønsket å bli foreldre. De ble enige om at de ikke trengte å lage barnet selv. Mange barn trenger en familie å komme til, derfor falt de for tanken om å bli fosterforeldre.

I juni i fjor fikk Oslo-paret en 11 måneder gammel gutt hjem til seg. Nå, snaue halvannet år senere, stortrives de i foreldrerollen. Toåringen er en helt naturlig del av familien og i vennegjengen.

De har ikke barn fra før, og den lille gutten ble også første barnebarn. – Ingen kunne vært mer glad i gutten enn besteforeldrene, forteller paret.

Har kontakt med barnets foreldre

Paret og toåringen møter av og til guttens foreldre.

– Vi sender bilder til hans foreldre og har en fin dialog. Vi er fire stykker som bare vil at han skal ha det godt. De stoler på at vi kan gi ham en god oppvekst. De har bare vært vennlige og snille, sier Liv. At guttens foreldre ikke er sinte og bitre, sier mye om hvor rause de er, forklarer Liv.

Den lille gutten skal etter planen vokse opp hos Liv og Stian. Men det som skiller rollen som fosterforeldre og ordinære foreldre, er at en fosterhjemsplassering per definisjon er midlertidig og at ting kan endre seg.

– Målet er at han skal vokse opp her, selv om vi ikke vet det helt sikkert. Men bor han her, så bor han her. Han trenger å vite hvor han hører til. Det er annerledes, men man har aldri noen garantier uansett. Vi har fått verdens beste unge. Skal han flytte hjem til sin opprinnelsesfamilie, vil det være vondt, men det skal gå bra. Vi vil bare det beste for ham, sier de to.

Fikk god opplæring

Da paret undersøkte det å være fosterforeldre, tok Liv kontakt med Barne- og familieetaten; Fosterhjemstjenesten. Etter en liten prat, ble de med på en opplæring. Stian var litt usikker i starten, men etter at de først ble med, bestemte han seg raskt for at dette var noen han også ville.

– PRIDE-kurset var veldig fint og lærerikt å være med på. Vi fikk svar på mye vi var usikre på og lærte mye om ting vi ikke en gang visste vi lurte på. Kurset var lagt opp på en fin måte, og både Fosterhjemstjenesten og vi var med å bestemme om dette var noe for oss, sier Stian.

Som fosterforelder kan du selv være med og bestemme hvilket barn du sier ja til at skal få komme hjem til deg. Det kan være man ønsker barn i en bestemt aldersgruppe, med visse behov, språk, kultur eller religion.

Det ble en god match

– Vi ønsket et yngre barn, siden vi er unge, men var åpne for alle aldre. Vi oppga heller ingen absolutter, bare det var en god match, sier paret, som var de yngste deltakerne under kurset.

Da de ble spurt om de kunne tenke seg å bli fosterforeldre allerede samme dag de ble godkjent, kom det overraskende, men de takket ja. Det har de ikke angret på.

– På kurset lærte vi at til fosterhjem er det ikke kø, det er match. Det kan ta lang og kort tid før man blir spurt. Vi opplevde at de som gjorde matchingen, tok det på alvor. Barnets behov styrte.

Neste uke skal vi gå nærmere inn på matchingsprosessen mellom barn og familie.

Deres Kari fra barnevernet, og alle andre rundt har gitt paret og gutten mye hjelp og støtte. Barnehagen, arbeidsgivere, kommunen, bydelen, barnevernet og Barne- og familieetaten, alle har vært fantastiske, skryter Liv.

– Det er et svært stort lag rundt gutten vår. Det er en trygghet. Vi gjør ikke dette alene. Vi sitter her med verdens beste barn og kunne ikke sett for oss hvordan det kunne gått bedre.

– Ungdommer forstår mer

Rita (57) og hennes mann, Per Øivind (55), har tatt til seg noen litt eldre barn.

– Ungdommer er kjempefine mennesker og ikke så vanskelige som mange mener. Vi kan prate sammen, og barnet er mer klar over hva som foregår i hjemme. Han eller hun forstår kanskje at det er umulig å bo hjemme. De vet mer av hva som skjer enn de som er små, sier Rita.

Rita og Per Øivind har tre fosterdøtre boende hos seg. Jentene er 10, 17 og 18 år gamle. Den sistnevnte, 18-åringen, kom til Norge fra Afghanistan som kvoteflyktning da hun var 10 og har bodd hos familien i to år.

Paret har til sammen fem voksne barn, som for lengst har flyttet ut og nå har egne familier. Da de flyttet ut, ble det plass i hjemmet til nye barn og unge som trengte en familie.

– Alle fosterbarna er kjempeherlige

– De er kjempefine jenter. Alle mine fosterbarn er kjempeherlige. Jeg har bare positivt å si om å være fosterfamilie, sier Rita.

Det første barnet som kom til dem, var tiåringen. Hun kom til familien da hun var ett år gammel. Etter hvert ble familien kontaktet om å være fosterforeldre også for en jente på 16. Det sa de ja til.

Rita forteller at prosessen med å få et nytt medlem i familien var enklere med 16-åringen enn med ettåringen. 16-åringen har nå blitt 20, har flyttet ut og studerer i Oslo, men de har fremdeles god kontakt.

– Vi liker å gjøre en forskjell

Da den første ungdommen flyttet ut, sa hun: – Jeg skjønner nå at årene hos deg fikk en avgjørende betydning for livet mitt.

– Få fosterbarn fullfører videregående. Man må stå på for å lose dem gjennom skolen. Vi trodde ikke vi skulle klare det, men tror og håper at vi bidro til at hun nå faktisk studerer. Hun har fremdeles sine problemer, men det går så bra som det kan gå. Det motiverer oss og de andre jentene.

Rita forteller at hun ikke har vært så opptatt av at ungdommene må smøre matpakken selv. Hun bruker tid på å sette sammen matpakker med nøtter, kjeks og annet godt, som en motivasjon til å klare dagen på skolen. Noe som har blitt satt pris på.

– De andre på skolen misunner meg matpakka, det har ingen gjort før, sa 18-åringen.

– Trives kjempegodt som fosterforelder

Familien, med fosterbarn, biologiske barn og barnebarn tilbringer mye tid sammen.

– Vi er sammen, alle sammen. På hyttetur og ferie. Ute og bader og går turer i skogen. Det er kjempekoselig. De minste synes det er stas med større jenter.

Rita forteller at hun stortrives som fosterfamilie og har bare positivt å si. Man får masse tilbake og blir ordentlig glad i barna, enten man får dem når de er ett eller 16 år.

– All ære til alle fosterforeldre som stiller opp. Jeg trives kjempegodt, og vi tenker at vi i alle fall vil ha flere fosterbarn. Må nok ha et par-tre til, sier Rita.

Når tiåringen flytter ut, er Rita pensjonist, men det stopper ikke henne og Per Øivind fra å åpne hjertet til flere unge.

Sitter du nå og lurer på om du kan være en fremtid fosterforelder, nøl ikke med å ta kontakt. Telefon: 23 42 80 09 E-post: fosterhjemstjenesten@bfe.oslo.kommune.no