Ni år gamle Åsmund ble hekta på Frank Zappa. Nå fremfører han Zappa med Norges musikkhøgskole

Skribent: Linn Carin Dirdal

«Dreamed I was an eskimo …»

Frank Zappas umiskjennelige mørke stemme klinger over en sløy basslinje fra 1974. Åsmund Perssønn Ødegaard dabber lett med foten, tapper ene fingeren på bordplaten for å understreke taktarten, og teller:

– En - to - tre - fir - fem - seks - sju, en - to - tre - fir - fem - seks - sju ...

Det var denne låten, Don’t Eat the Yellow Snow fra albumet Apostrophe(‘), som gjorde ham Zappa-frelst som niåring. Det er også lyden av Zappa fra farens platespiller den gangen som er grunnen til at vi befinner oss i et rom på Norges musikkhøgskole (NMH), hvor Perssønn Ødegaard studerer på siste året av en master i jazzkomposisjon for større ensembler.

– Det var Zappa som vekket musikkinteressen hos meg. Jeg vet ikke hva jeg kicka på, for da skjønte jeg ikke en skvett. Men ting man har likt som barn og som fortsatt holder mål når man vokser opp og lærer seg faget, er verdt veldig mye.

• Konserten Zappa, Quite Frankly med Åsmund Perssøn Ødegaard og Norges musikkhøgskole arrangeres tirsdag 29. oktober, kl. 19.30. Klikk her for informasjon og billetter!

Doo-wop med en dose Stravinskij

Det er kreativiteten, originaliteten og allsidigheten som gjør den eklektiske, ofte satiriske amerikanske musikeren så særegen, ifølge Perssønn Ødegaard.

– Doo-wop (en type vokalbasert rythm and blues-musikk, red. anm.), frijazz, glatt storbandjazz, orkestermusikk, 80-tallspop og country – han lager alt mulig, og han får alt til å funke! Det vitner om en forståelse av musikk på et dypere nivå. Ingen har en allsidighet som det Zappa hadde, vil jeg påstå. Det funker som bare juling.

Ikke bare briljerte Zappa med sjangerforståelse, konstaterer komponisten, han tilførte også sjangerne flere lag. På albumet Cruising with Ruben & the Jets fra 1968 tok Zappa doo-wop-estetikken og forvrengte idealet på samme måte som neoklassisistiske komponister gjorde med den klassiske musikken.

– Ved første øyekast er det doo-wop, men hvis man begynner å høre på melodien finner man ting som aldri ville skjedd i doo-wop fra den tiden. Sitater fra Stravinskij, for eksempel.

Han setter på tiende sporet på plata, Fountain of Love, spoler frem til ooo-ingen rundt minutt 02.37.

– Hører du? Tone for tone så er det åpningen av Vårofferet. Det er helt med vilje, han skrev i selvbiografien sin at det var en dead giveaway på at dette ikke skal høres på som en vanlig doo-wop-skive. Det tror jeg har gått over hodet på mange.

En sjelden mulighet

Perssønn Ødegaard har selvsagt fysiske formater av alle de 62 utgivelsene Zappa produserte i sin levetid frem til 1993. Et par plakater av idolet har også sneket seg opp på veggen hjemme, og som blodfan synes han det er helt på sin plass at NMHs sinfonietta arrangerer en konsert til ære for Zappa tirsdag 29. oktober.

På programmet står The Adventures of Greggery Peccary fra albumet Studio Tan (1978), et stykke som altså er så komplisert at Zappa aldri spilte det live. I kjent Zappa-stil er referansene i det over 20 minutter lange verket mange og spredte – fra Peter og ulven, via 70-talls rockeoperaer, til Herbie Hancock og Gladiatorenes inntogsmarsj. Sinfoniettaversjonen av Revised Music for Guitar & Low Budget Orchestra fra samme plate skal også fremføres på konserten.

Perssønn Ødegaard spiller henholdsvis el- og akustisk gitar på begge stykkene, og i anledning The Adventures of Greggery Peccary har han også lært seg å spille banjo. Det er første gang verket fremføres her til lands, men det er ikke første gangen Perssønn Ødegaard spiller Zappa live. I fjor var han med på å arrangere konserten The Frank Zappa Memorial Barbecue på Kulturhuset Stabekk Kino i anledning 25-årsjubileet for Zappas bortgang, og han pønsker allerede ut flere Zappa-konserter på nyåret. Det kan aldri bli for mye Zappa.

– Av og til er det nesten morsommere enn å holde på med min egen musikk. Når man dirigerer sin egen musikk foran et publikum kan man plutselig tenke, er dette bra nok? Man tenker ikke det med Zappa. Man vet at musikken holder, den jobben er gjort, det er bra uansett. Jeg kan bare kose meg med det.

Zappa, uten å være Zappa

Det var gjennom Zappa han fikk øynene opp for komponister som Stravinskij og Varèse, og det er uunngåelig at musikken han har lyttet på lengst i livet tidvis skinner gjennom i egne komposisjoner. Likevel prøver han aktivt å unngå å hente inspirasjon fra sin store musikalske helt.

– Man vil ikke bli en kopi heller. Når jeg komponerer er jeg opptatt av å utfordre meg selv til å gjøre noe jeg ikke har gjort før. Mye av det Zappa har gjort har jeg gjort altfor dårlige kopier av i altfor ung alder – men jeg har gjort det, så da må jeg finne på noe annet. Slik tror jeg han også holdt på, og det er kanskje den viktigste lærdommen – å kunne bli som Zappa i den forstand at jeg kan gjøre like mye forskjellig som han med like stor overbevisning.

Konserten Zappa, Quite Frankly arrangeres tirsdag 29. oktober kl. 19.30 i Lindemansalen på Norges musikkhøgskole.