Ikke noe er som dansk fryd for glade norske lakser. En reiseberetning

Det er fredag, og solen steker fra en skyfri himmel. Vi sitter i en bilkø på vei mot Vippetangen. Minuttene går og klokken viser allerede seksten-ti. «Siste innsjekk på båten er kvart over fire» leser redaktøren bekymret fra bookingdokumentet.

Heldigvis åpner køen seg etter kort tid, slik at vi rekker frem til kaien. Innsjekkingen går unna i en fei, ettersom vi er de siste som ankommer. Vi rusler ut på dekk, blir hilst velkommen av to hyggelige DFDS-representanter og tar veien til lugarene for en liten middagslur.

Lugarene er romslige og lyse. Luften god. Vi har dessuten passet på å bestille lugarer som ikke ligger nederst i båten, slik at vi får et glimt av Skagerrak på veien mot Danmark. Etter en god middagslur, er vi klare for å oppleve The Danskebåten.

Øverst på prioriteringslista troner taxfreesjappa, og der går det raskt unna. Noen flasker Carlsberg, iskrem, chilinøtter og et par kartonger tobakk, og vi hadde det vi trengte for resten av båtturen. Isen slikket vi på øverste dekk, sammen med en god porsjon sol. Til vår overraskelse var det ikke så mange mennesker på båten som vi hadde forventet. Ikke direkte få, men langt i fra folksomt.

Vi ser småbarnsfamilier, pensjonister, kinesiske turister og en håndfull tyveåringer på firmatur. «Akkurat passe!» tenkte vi. Vi skåler og ler, og de gode samtalene er i gang. Båten har seilt en stund mens vi tok blunden vår, men vi befinner oss fortsatt i den indre delen av Oslofjorden, slik at utsikten ennå kan fryde øynene mens vi sakte glir gjennom Drøbaksundet, ut mot det åpne hav.

Litt skål og latter, og det er tid for å utforske båtens muligheter for mat. Vi setter kursen mot båtens restaurantbuffet. Restauranten er ganske full, foruten noen få ledige bord med vindusutsikt. Det var tydelig flere på båten enn inntrykket vårt fra tidligere. Vi blir vist frem til et ledig bord og bestiller mer dansk øl.

Buffeten er rikholdig, med egne avdelinger for fersk sjømat; asiatisk, italiensk og barbeque, samt en egen verden for desserter. Tallerkener blir fylt. Vi hiver innpå som sultne sjømenn. Etter tre tallerkener med det meste oppå er magesekkene fulle og tilfredse.

Vi runder av med en flaske vin og rusler opp på dekk for en sigarett i frisk sjøluft. Himmelen vitnet om kveld, og det begynner å bli tid for å sjekke ut nattlivet ombord. Ferden går dermed mot båtens diskotek - noe som gleder sommerbilagets redaktør veldig.

Han har tidligere på kvelden usjenert fortalt om sine mange kvinnelige erobringer på danskebåtens dansegulv. Han mener det er hans egenartede, sensuelle dansebevegelser som gjør ham uimotståelig for det motsatte kjønn. Dette må vi finne ut av.

På diskoteket er det allerede feststemning og fullt av danseløver i alle kategorier. Hvilke andre steder kan man se pensjonister bevege seg til Rihanna og Kygo som om det stod om livet? Vi liker å innbille oss at vi ikke er over middagshøyden ennå, så vi holder en ironisk distanse til det hele. I hvert fall til vi har bestilt en drink og enda en, og plutselig finner oss selv dansende på gulvet blant de andre.

Redaktøren vår er i sitt ess, og har for anledningen kneppet opp skjorten helt. Den ligger på dansegulvet og suger opp svette, mens han viser frem sin forføreriske dans i bar overkropp, i en dristig opptreden sammen med en av de nevnte pensjonistene, som også har latt skjorten falle.

Ingen danskebåtdrinker er sterke nok for slike inntrykk, og en annen senior som tar oss i å måpe, ser på oss og roper: «Danskebåten er stedet alle kan miste sine hemninger. Det er her vi gamle føler oss unge, mens de unge senker sin gard. Vi er tross alt alle i samme båt!». Samtidig løftet han ølglasset som en gest. Vi hilser tilbake.

Klokken nærmer seg godt over midt på natta, og det er fortsatt ganske fullt på dansegulvet. Vi danser ennå, sammen med unge og gamle. Musikken har gått fra hitlistemusikk til sviskende ballader. Redaktøren står og danser med ei eldre dame, mens Alphavilles «Forever Young» strømmer sårt ut av høyttalerne, som svanesang.

Lyden fader ut, lyset slås på, og akkurat idet vi tror vi er tilbake i virkeligheten, roper diskjockeyen: «La kjærligheten ta over kvelden! God natt, kjære venner»! Dette treffer vår redaktør så til de grader rett i hjertet, at vi ikke ser noe mer til ham den kvelden.

Vi ankommer København

«Mine damer og herrer. DFDS har nå ankommet København», stresser høyttalerstemmen fra et sted rett bak hodeputene våre. Ingen fare for å forsove seg her.

Vi kaster på oss klær og dusjer av oss gårsdagen, møter en smått rødmende redaktør ved utgangen og setter våre føtter på dansk jord. Klokken er ikke mer enn ni om morgenen, og det er lørdag. Byen er i ferd med å våkne, og vi med den.

Vi busser mot byens sentralbanestasjon for å losse bagasje i trygge oppbevaringsbokser. Rutetidene må vi også sjekke. Til vår glede går det ofte tog til den nordlige delen av Sjælland, rettere sagt Veijby, inkludert et bytte på Hillerød.

Noen timer i hovedstaden før vi reiste videre, er ikke å forakte. Vi føler oss ikke helt klare for å traske særlige avstander med tung bagasje, i hvert fall ikke uten frokost innabords. Ferden går dermed videre mot en dansk pølsevogn, plassert rett utenfor stasjonen. Vi bestiller oss «bøff sandwich» med karamelliserte løkringer samt to krydderpølser med en god dæsj tilbehør.

Dansken i boden er minst like god på hyggelig småprat som han er på pølser. Det er visst en festival i byen – Distortion-festivalen. «En helvedes sjov gadefest»! Utover dette, snakker han varmt om Kongens park, som må oppleves på en sommerdag som denne.

Vi takker for oss og rusler mot sentrum, uten et spesielt mål i sikte. Rådhusplassen er full av sceneriggere og festivalfolk. Vi tusler videre bortover Strøget og deretter i forførende fart mot fristaden med stor F.

Hovedstadens mektige arkitektur langs ruten, med dens majestetiske bygninger, som symboliserer Danmarks stolte kultur– og kunsthistorie, får oss virkelig til å føle at vi er på kontinentet. Er man ute etter å berike seg med den slags attraksjoner, er København definitivt stedet å være. Fremme utenfor Christiania venter en ny pølsevogn, nye bøff sandwiches og en ny, hyggelig samtale.

Fristaden Christiania

Fristaden er et idyllisk område. En grønn lunge i en stressende by. Stedet er et alternativt boligområde for hippier med stor grad av selvstyre. Hele ideen handler om at Christiania skal være et samfunn på sidelinjen, hvor beboerne fritt får utfolde seg under ansvar for fellesskapet.

Christiania er for øvrig hovedstadens fjerde største turistattraksjon med omkring en halv million besøkende turister, hvert år. Et deilig sted, skal vi tro pølsepusher nummer to. Inne på området kunne man tydelig se at området er preget av hippiekultur. Murer og vegger er dekket av fargerike og kunstneriske graffitier og malerier, mange har bygget husene sine selv, og her og der ligger butikker som selger økologiske varer og hjemmelagede pyntegjenstander.

Museum og galleri er det også her. Det yrer av liv, i et minst like bredt spenn som på Danskebåten. Lørdagsutflukt i de grønne områdene, langs innsjøen med de fine stiene, føles som en perfekt rekreasjon». Alle hilser og smiler fra øre til øre, og virker veldige lykkelige av en eller annen grunn. Vi bare smiler tilbake, mens vi slentrer til stasjonen for ferden videre til det mer landlige Sjælland.

Hillerød og Kongens Sjælland

Togturen byr på et skiftende landskap med grønne daler, plutselige voller, skog og vindmøller. Det sies at i gamle dager rømte byfolket opp hit for å nulle ut stresset. Ikke vanskelig å forstå. Vi får følelsen av å være i et postkortlandskap.

Fremme på Hillerød stasjon, omtrent tyve minutter fra feriehuset, bestemmer vi oss for liten avstikker til det kjente slottet Frederiksborg, som ligger bortgjemt i bykjernen. Det er som å vandre fra en moderne tid til en gammel, dekadent verden. I det ene øyeblikket er vi omgitt av trafikklys og butikker, i det neste befinner vi oss i en barokkaktig slottshage, med det mektige slottet foran oss, bygd av unionskongen og levemannen, Christian V.

Og det virker ikke som han har spart på noe. Storslått vakkert og i sterk kontrast til forholdene allmuen ellers levde under den gang. Innvendig er det værelse på værelse fylt med kunst, kongelige portretter, møbler og rikdommer fra 1500-tallet og fremover. Fem hundre år med komprimert dansk historie, mye av tiden fra vår felles union.

Takene er kunstverker i seg selv, med vakre historiske motiver innskåret i tre. Riddersalen er en spektakulær opplevelse, som leder tankene til en svunnen tid med lystige selskaper. Bare taket tok syv år å få på plass og ble begått av et tyvetalls billedhuggere.

Utenfor salen henger et gedigent maleri av Christian IVs kroning. Og så Slottshagen, i vakker barokkstil, med innsjø og statuer og hele pakka. Overveldet takker vi for opplevelsen og feiger ut med en drosje til vår endelige destinasjon.

Idylliske Vejby

«For en nydelig morgen og for et sted!». Markedssjefen i bilaget sprader rundt i hagen i slåbroken med kaffekopp i hånden og forventning i blikket. Det er sent, og vi er slitne når vi endelig kommer frem. Vi kunne ikke bedt om mer, med et fullt utstyrt feriehus i to etasjer. Her er trådløst Internett, parabolfjernsyn og bad, både med og uten bobler.

Hagen er så romslig at vi kunne arrangert fotball-VM i den. Balkongen har for sikkerhets skyld to griller. Hjemmekoselig, som markedssjefen beskriver boforholdene. Kaster man en stein, treffer man uten problemer både nærbutikk, busstopp og strand. Et par steiner til, og man er i den søvnige kystbyen Gilleleje, med sine sjømatrestauranter og kjøttkolonialer og sin skjønne kystlinje.

Vi tar første buss mot kysten for å leie sykler. Sjåføren er minst like joviale og pratsomme som hvilken som helst pølseselger og bare rister på hodet over at vi har glemt å kjøpe billett. Samtalen er betaling nok, mener han, og reklamerer raust for spisestedene i distriktet.

Utenfor suser middelklassedanmark forbi, med sine villaer, private strender og sorte luksusbiler. Syklene lar seg leie for noen hundrelapper per hode. Da er veien kort til innkjøp av det vi føler er en klassisk, dansk frokost, med kurven full av gårdsegg, Tuborg, kalkunbacon, sennepkrukker, sitronmarmelade, lokal skinkesalat og enda mer kaffe.

På neste landhandel fyller vi opp med økologiske grønnsaker, pærecider, jordbær og hjemmelaget is. Ruten hjem går i medvind langs kysten, noe redaktøren setter pris på, i følge med en landeveissyklist av en markedssjef. Et par mil senere, og ikke altfor langt bak markedssjefen, kommer han frem til slutt. Etter en nytelse av en frokost, sover vi.

Flyvende golfkøller og tennis-racketer

Friske og oppvakte etter blunden er vi klare for Vejby. Vi ruller ned til campingen, bare fem minutter unna, hvor golf, tennis og svømmebasseng venter. Banen er meget pent anlagt, og det er få golfere i sving denne varme sommerdagen.

Markedsjefen, som har litt golferfaring, klasker ballen langt av sted mot det siste hullet. Etter ham står redaktøren for tur, noe som ender med å bli en ganske så vittig seanse. Nervøs for å bomme, mens svetteperlene renner nedover pannen, svinger han golfkøllen hardt i været.

Idet han nesten sneier bort i ballen, bommer han i stedet og glipper for sikkerhets skyld golfkøllen, som roterer kraftig av gårde i luften over banen, til mangt av latter fra skuelystne tilskuere. Det er en rimelig pinlig berørt redaktør som tusler over banen for å hente golfkøllen, mens markedssjefen humrer godt.

Neste slag går dessverre ikke noe særlig bedre, da også den ender med en roterende kølle i luften til mangt av latter. Vi bestemmer oss derfor for å avslutte golfen til fordel for tennisbanen. Tennisspillingen blir nok en vittig seanse, da redaktøren igjen glipper utstyret i forsøket.

Det blir flere flyvende racketer enn tennisballer, til stor latter for de oppmøtte. Tilbake til mat: Havgården er et idyllisk badehotell oppført på 1820-tallet. Det er en engasjert vertinne vi møter. Ikke lenge etter blir vi vist rundt i hovedbygningen som rommer to koselige stuer.

Ved siden av ligger restauranten. Det er et lyst og idyllisk lokale vi blir geleidet til. En rekke smaker senere bestemmer vi oss for at stedet er såpass behagelig at vi blir ut kvelden. Det vanker vin, samtaler og latter. Søvnige drar vi hjem.

Vejby strand - den danske riviera

Etter nok en lang og god frokost, ankommer vi stranden. Vi har syklet forbi høye klipper langs kystlinjen. Det er nesten noe fransk riviera-aktig over landskapet.

For å komme til stranden, tråkker vi et kvarters tid, til vi kommer til noe vi tror er en utsiktspost, men som er en lang trapp ned fra en klippe, som fører oss til hvite sandstrender og lyseblått hav. Vannet holder småfriske femten grader.

Men etter et par dukkerter, er kroppene våre smertevant, og vi plasker og bader som små unger i Syden til langt over leggetid. Utover kvelden dukker noen fiskere opp på stranden for å prøve lykken. Vår nordnorske redaktør finner frem fangstmannen i seg og insisterer på å prøve et par kast.

Sluket flyr som en bue ut i luften og lander uten større dramatikk et stykke utpå havet, dog dessverre uten napp når sluken ble sveivet inn. Neste kast er ikke like lovende. Med roterende golfkølle og tennisracket friskt i minne, skjer det samme igjen: Den roterer opp i luften og ut mot havet, mens redaktøren vår står med hodet i hendene, nokså pinlig berørt, men ikke verre enn at han svømmer rett ut for å hente fiskeutstyret han har slengt på sjøen. Neste gang!

Mette på strandliv og en smule solbrente, styrer vi syklene mot den lokale fiskebutikken for å handle middag. Forretningen er det puritanske slaget, og fiskehandlerens anbefalinger av de enkle, men vi er ikke vanskelige å overtale med blåskjell og makrell.

Dessuten har vi vanntett alibi for å plukke med en flaske hvitvin på hjemveien. Og slik går dagene – bedagelig og sakte. Vi spiser, ler og bader. Og sykler rundt i det naturskjønne landskapet på «Kongernes Sjælland». Vi fryder oss hele veien og lever livet.

Dansk nasjonalfeiring og hjemturen

Søndagen kommer med en mektig frokost bestående av egg og bacon, spareribs og loff, friske jordbær og øl og kaffe. Dette er også dagen før avreise hjem. Men før den tiden, er planen å oppleve danskenes nasjonaldag, som faller på denne dagen.

Vi pakker sammen kofferter og sykler av gårde mot Gilleleje, før vi hopper på toget tilbake til København. Litt vemodig er det, der vi glir stadig lengre vekk fra Vejby, som vi har blitt litt glad i. Redaktøren sitter og leser noe lokal lektyre, en 129 sider lang kjærlighetserklæring til stedet.

Markedssjefen tråler derimot Danboligs nettsider og kikker oppglødd etter tilgjengelige boliger i området. Fremme i storbyen, rusler vi bort til den samme pølsevognen som hadde åpnet turen for oss i dette landet.

Dansken gjenkjenner oss og lurer fælt på om vi kom oss til festivalen. Det hadde vi jo ikke hatt tid til. «Altfor mye fyll og bråk. Dere gikk ikke glipp av noe», sier han. Vi føler heller ikke at vi har ofret noe. Vi bestiller «det vanlige» og lar oss drive med av strømmen, til Kongens park og nasjonaldagsfeiring der.

Det de mangler av korps og barnetog, tar de igjen ved å teppebombe byen med det danske flagg. Vi lar oss rive med. Ellers er søndagskøben som købensøndager skal være: småbarnsfamilier på rusletur, kyssende par og Tuborg langs kanalen – godt trafikkert med småbåter i alskens fasonger underveis på sin søndagspiknik.

Dette er en feiring i vårt tempo. Vi bilr bedt til bords av noen pent kledde dansker, og kaster oss ut i markeringen med hud og hår. Ettermiddagen er lang, men vi må dessverre til slutt løsrive oss og forlate landet.

Vi gratulerer alt vi maktet og takker for oss. «Hadde det ikke vært en idé om Norge ble en del av Danmark igjen?!» roper en bedugget danske etter oss da vi forlater åstedet. Vi smiler av tanken hele veien til kaia.